Forsvarstale til en imaginær kritiker

An English translation of this text can be found further down the page. //

Jeg har brukt en nærmest utrolig mengde med tid og energi i mitt liv på å fundere på hva det vil si å være en god kristen. I utgangspunktet var det ikke fordi jeg var så forferdelig opptatt av å være en god kristen, for min kristentro var preget, allerede fra jeg var ganske ung, av troen på at Gud elsket meg FØRST, på grunn av det Jesus gjorde, og akkurat sånn som jeg er. Jeg ble aldri opplært til å tenke at Guds kjærlighet er noe jeg må gjøre meg fortjent til eller som noen kan gjøre seg fortjent til. Alt er bare nåde. 

Likevel tenkte jeg mye på hva det vil si å være en god kristen, for dette med «god kristen» er et konsept som mange rundt meg virket som om de hadde tydelige tanker og meninger om. Jeg husker særlig godt en episode da jeg var kanskje 13 eller 14, og overraskelsen til en klassevenninne da hun oppdaget at jeg likte det danske rockebandet Mew. Hun hadde nemlig trodd at jeg som var kristen bare hørte på hymner. 

Ettersom jeg har blitt eldre har temaet dukket opp med ujevne mellomrom. Det dukket opp da jeg tok en bachelorgrad i teologi og bodde med bibelskolestudenter som til dels hadde en tro og et verdenssyn som var himmel og hav fra min egen. Det dukket opp da jeg bodde i Tyskland og ennå trodde jeg var forholdsvis heterofil, og fikk beskjed fra pastoren min om at den nye homofile mannen på kaféteamet jeg ledet i kirka ikke fikk lov til å ha lederansvar. (Akkurat den situasjonen endte med at jeg fikk velge mellom å ha munnkurv, altså å slutte å fortelle noen som helst at jeg var uenig i kirkens standpunkt, eller å slutte som leder. Jeg valgte det siste.)

Mitt ferskeste eksempel på en situasjon der jeg funderte på spørsmålet, var da magasinet Blikk, som er Nordens eldste magasin med skeiv journalistikk, lurte på om jeg ville illustrere en artikkel med tittelen «Mennene i våre liv: fire indiske menn forteller om sine seksuelle forhold». 

Vel. Denne gangen måtte jeg virkelig ta noen runder med meg selv. De som har vært involvert i pinsemenigheter eller frikirker bare halvparten så lenge som meg vil nok skjønne hvorfor jeg ble litt stressa av den tittelen. For kan jeg være en god kristen, og likevel illustrere en artikkel med en slik tittel og en slik tematikk?

Så jeg leste artikkelen, som består av fire essayer skrevet av fire forskjellige indiske menn. Essayene er tankevekkende og interessante, og forteller om en kompleks realitet. Jeg er ikke enig i alt som er sagt, eller i alle perspektiver. Mye går veldig på tvers av mine verdier - her finnes for eksempel til tider både et ganske så alarmerende kvinnesyn og en solid dose internalisert homofobi (som kommer til uttrykk som selvforakt knyttet til sin egen seksuelle legning), blandet med både skam, stolthet, trass, likegyldighet og aksept. Men samtidig var det noe som appellerte til meg: nemlig hvor ekte og ufiltrerte tekstene føltes. Dette er ekte menneskers historier. De er kanskje ubehagelige, men det betyr ikke at de ikke bør leses eller høres. Ikke minst fordi de snakker om behovet for å bli sett, for tilhørighet, vennskap og nærhet - ja, for kjærlighet.

Så jeg sa ja til oppdraget. For problematikken rundt det å leve som skeiv i et heteronormativt samfunn er reell og jeg skulle ønske mange flere artikler ble skrevet om det. Selv jeg som er norsk og lever i progressive Norge, kan føle på heteronormativitetens ekle, truende vesen, som lurer i skyggene og kommentarfeltene, og noen ganger i fullt dagslys.

Før jeg avslutter dette blogginnlegget – denne lille forsvarstalen – vil jeg også adressere det at jeg som nordmann sa ja til å illustrere en artikkel skrevet av fire indere. Noen ville kanskje mene at det beste ville vært om den ble illustrert av en inder. Det er kanskje sant, men som kunstner mener jeg også at kunstnere – uansett hvor de kommer fra – må få lov til å tegne historier og mennesker fra hele verden. Jeg tenker på dette som empati i praksis, for det handler om å leve seg inn i andre menneskers levde realitet. Dette er imidlertid ikke noe man må ta for lett på, og det er viktig, tror jeg, å ikke eksotifisere menneskene man tegner, eller la seg inspirere så altfor mye av velkjente stereotyper. Kjennskap til verden, til samfunnet, til historie og til ulike kulturer er en nødvendighet for enhver som ville fortelle historier, enten det er med ord, farger, film eller andre medier.

Min egen kjennskap til India er basert på ting jeg har lært fra indiske venner jeg har hatt opp gjennom årene, en 10-dagers reise til Bangladesh (som tidligere var en del av India) i regi av Buskerud KFUK/KFUM da jeg var 19, inntrykk jeg samlet opp gjennom fire år da jeg bodde i Australia i et nabolag hvor over 40% av naboene mine hadde indisk bakgrunn, og utallige bøker (inkludert kokebøker), podkaster, filmer, TV-programmer, artikler, skoleoppgaver og dokumentarer. Alt dette, og en herlig Bollywood-spilleliste jeg hørte på mens jeg tegnet, formet komposthaugen som gjorde det mulig at disse illustrasjonene kunne vokse frem: varme, fargerike, fulle av tekstur og befolket med levende, komplekse personer jeg håper du kan studere en stund, mens du forsøker å se for deg hvem de virkelig er, hva historiene deres er, hva de føler, hva de drømmer om, hva de bærer på. 

-Randi

PS: Magasinet er i salg i Oslo på Rosa Bøker og Tronsmo, samt på Narvesen. Det kan også bestilles på tekstallmenningen.no eller blikk.no/abonnement. 

*

"Defense Speech to an Imaginary Critic"

I have spent an almost incredible amount of time and energy in my life pondering what it means to be a good Christian. Initially, it wasn't because I was terribly concerned with being a good Christian, because my faith was characterized, even from a very young age, by the belief that God loved me FIRST, because of what Jesus did, and just the way I am. I was never taught to think that God's love is something I have to earn or that someone can earn. Everything is by grace.

Nevertheless, I thought a lot about what it means to be a good Christian, because this "good Christian" was a concept that many people around me seemed to have clear thoughts and opinions about. I remember particularly well an episode when I was maybe 13 or 14, and the surprise of a classmate when she discovered that I liked the Danish rock band Mew. She had thought that I, as a Christian, only listened to hymns.

As I've gotten older, the topic has popped up at irregular intervals. It appeared when I was doing a bachelor's degree in theology and living with Bible college students who, in part, had a faith and worldview that were heaven and earth from my own. It appeared when I was living in Germany and still thought I was relatively straight, and was told by my pastor that the new gay man on the cafe team I led at church was not allowed to have leadership responsibilities. (That exact situation ended with me having to choose between staying silent, that is, to stop telling anyone that I disagreed with the church's position, or to quit as a leader. I chose the latter.)

My most recent example of a situation where I pondered the question was when the magazine Blikk, which is the oldest queer journalism magazine in the Nordic nations asked if I would illustrate an article entitled "The Men in Our Lives: Four Indian Men Describe Their Sexual Relationships".

Well. This time I really had to take a little bit of a time-out. Those who've been involved in Pentecostal churches for even half as long as I have will probably understand why that title got be a bit stressed me out. Because can I be a good Christian, and still illustrate an article with such a title and such a topic?

So I read the article, which consists of four essays written by four different Indian men. The essays are thought-provoking and interesting, and tell of a complex reality. I do not agree with everything that is said, or with all perspectives. Much goes very contrary to my values ​​- for example, there is at times both a rather alarming view of women and a solid dose of internalized homophobia (which is expressed as self-loathing related to one's own sexual orientation), mixed with shame, pride, defiance, indifference and acceptance. But at the same time there was something that appealed to me: namely how real and unfiltered the texts felt. These are real people's stories. They may be unpleasant, but that does not mean that they should not be read or heard. Not least because they talk about the need to be seen, for belonging, friendship and closeness - indeed, for love.

So I said yes to the comission. Because the problems surrounding living as a queer person in a heteronormative society are real and I wish many more articles were written about it. Even I, who am Norwegian and live in progressive Norway, can feel the nasty, threatening nature of heteronormativity, which lurks in the shadows and comment boxes, and sometimes in broad daylight.

Before I end this blog post - this little defense speech - I would also like to address the fact that as a Norwegian I agreed to illustrate an article written by four Indians. Some might think that it would be best if it were illustrated by an Indian. That may be true, but as an artist I also believe that artists - regardless of where they come from - must be allowed to draw stories and people from all over the world. I think of this as empathy in practice, because it is about empathizing with other people's lived reality. This is not something to be taken lightly, however, and it is important, I think, not to exotify the people you draw, or to be inspired too much by well-known stereotypes. Knowledge of the world, of society, of history and of different cultures is a necessity for anyone who wants to tell stories, whether with words, colors, film or other media.

My own knowledge of India is based on things I have learned from Indian friends I have had over the years, a 10-day trip to Bangladesh (which was previously part of India) organized by Buskerud KFUK/KFUM when I was 19, impressions I gathered over four years when I lived in Australia in a neighborhood where over 40% of my neighbors had an Indian background, and countless books (including cookbooks), podcasts, films, TV programs, articles, school assignments and documentaries. All of this, and a lovely Bollywood playlist I listened to while I drew, formed the compost heap that allowed these illustrations to grow: warm, colorful, full of texture and populated with living, complex people I hope you can study for a while, trying to imagine who they really are, what their stories are, what they feel, what they dream of, what they carry.

-Randi