Casper og det enkle liv

Hvordan har uka di vært? Noen av tingene jeg har drevet med har vært å jobbe, lese bøker, være på tur med kjæresten min, hutre i en sovepose, koke kaffe på stormkjøkken, se på soloppgangen, sykle i regnet, stoppe sokker, og lage eplekake. 

Og så har jeg tenkt på en blekksprut som heter Casper. 

Her jeg sitter og skriver er det litt fristende å lage en rørende presentasjon av Casper: den søte, lille blekkspruten som bor på havets bunn et sted utenfor Hawaii, i et område der mange gjerne vil begynne å utvinne havmineraler. Casper ble oppdaget i 2016 og kanskje så du ham da. Eller hun, da. Dette er jo egentlig snakk om en hel blekksprutart som ennå ikke har fått navn, men som kalles Casper-blekkspruten fordi den er lysende hvit og minner om det lille, vennlige spøkelset Casper.

Selv hørte jeg om Casper for første gang på mandag forrige uke, da jeg hørte på en episode av podcasten How to save a planet. Episoden var fra 2022 og hadde tittelen "Should We Mine the Deep-Sea?" Samtalen handlet nettopp om gruvedrift på havbunnen, eller som noen av politikerne foretrekker å si, siden det lyder så mye penere: utvinning av havmineraler. Dette er industri som har som mål å hente opp det som kalles "mangan-noduler". Akkurat hva mangan-noduler er kan du egentlig finne ut selv (du er et kapabelt menneske og jeg trenger ikke gjøre alt arbeidet for deg) men de inneholder i alle fall mye mineraler og metaller som vi mennesker gjerne vil ha til bl.a. batterier til elektriske biler. 

For når det er noe vi mennesker gjerne vil ha så er det jo bare å ... ta det. Ikke sant? (Nei.)

Dette med gruvedrift på havbunnen er et skremmende tema, og jeg synes at det er hårreisende at den norske regjeringen i 2023 har åpnet for dette, stikk i strid med forskeres råd og bønner om å vente. Det kan du bl.a. lese om i denne artikkelen på NRK: "Åpner for gruvedrift i havet: - En svart dag for norsk natur" og denne fra forskning.no: "Gruvedrift på havbunnen: - Pinlig å være norsk forsker."

I den siste av disse artiklene sier forsker Lise Øvreås, som forsker på biologisk mangfold i dyphavet: "Flere og flere land er mot gruvedrift på havbunnen. Mange forskere er mot det. Til og med BMW, Volvo group, Google og Microsoft sier at de ikke vil bruke havbunnsmineraler, fordi de vil være bærekraftige." (!) Men den norske regjeringen synes at skatten på havbunnen glitrer litt for forlokkende til at vi kan la den være.

Pustepause. 

For ikke så lenge siden leste jeg en fantastisk bok som heter "Silent Earth: Averting the Insect Apocalypse" av Dave Goulson. Et sted i denne boken skriver Goulson om noe som stadig har dukket opp i tankene mine siden. Det handlet om hva vi mennesker bryr oss om, og om at for mange, så virker det underlig at noe skal ha rett til å eksistere om ikke det tjener oss på eller annen måte. "Trenger vi insekter?" spør vi, som om svaret er at dersom ikke vi mennesker "trenger" et spesifikt insekt, så er det det samme som at vi gjerne må utrydde det.

Jeg tenker på menneskets omsorgsfølelse, og hva som vekker den. De fleste bryr seg jo lite om fisk, med dens store, ekle, stirrende øyne. De fleste misliker maur og edderkopper og larver og kakerlakker. Vi gjør et mulig unntak for humlene, fordi de er lodne og søte. Og vi synes kattunger og hundevalper og små pelskledde, firbeinte skapninger er så nusselige at vi vil beskytte dem mot alt vondt.

Men det er ikke så lett å få folk til å bry seg om hva som skjer på havets bunn. Ingenting søtt bor jo der, bare stygge vesener med antenner og gruvekkende tanngarder. Hadde det bodd kattunger på havets bunn hadde nok flere protestert mot gruvedrift der. 

Men så fant vi Casper! Ikke utenfor Norge, riktignok, men utenfor Hawaii. En blekksprut som legger eggene sine på mangan-noduler, og som antakelig vil bli utryddet dersom det åpnes for gruvedrift på havbunnen i det området. Så Casper ble en slags maskot for motstandsbevegelsen. For hvordan kan vi vel i det hele tatt tenke på å gjøre noe sånt, når det kan skade Casper?! De søte, hvite Casper-blekksprutene må beskyttes!

Akkurat hva vi eventuelt vil utrydde på havbunnen på norsk sokkel, og hvordan støv og støy vil forstyrre dyrelivet i havet og hvilken miljøeffekt dette vil ha, det vet vi ikke. Regjeringen mener at det haster for mye med det grønne skiftet til at vi kan orke å være så forsiktige eller vente så lenge som forskerne sier vi bør. Det på tross av at Greenpeace Norge sier på sin nettside at "bare fem prosent av havbunnen er blitt utforsket. Den mangelfulle kunnskapen om økosystemene på dypt vann er grunnen til at det internasjonale havpanelet har advart mot gruvedrift til havs. Også FNs miljøprogram, Verdens økonomiske forum og et samlet forskningsmiljø, inkludert Havforskningsinstituttet, advarer mot industrien." (Kilde: Greenpeace Norge.)

Og jeg tenker på Casper, og at jeg egentlig ikke vil at det eneste som kan få meg til å bry meg om enda et uberørt habitat i naturen ødelegges, er om det tilfeldigvis tilhører et "søtt" dyr som ikke lenger vil ha noe sted å legge eggene sine.

Og jeg tenker, kanskje er dette med gruvedrift på havbunnen feil måte å løse problemet i samfunnet vårt. Kanskje er det ikke sånn at vi trenger mer energi. Kanskje er det ikke sånn at vi trenger flere elbiler. Kanskje er det ikke sånn at det grønne skiftet bæres av at merker som H&M starter en linje de kaller "Conscious", med økologisk bomull. (Jeg akter å skrive om grønnvasking selv på et senere tidspunkt, men om du er interessert i lese mer om problematikken rundt H&M kan du godt starte her.) 

Kanskje er det egentlig heller sånn at det vi trenger, er å senke forbruket og energibehovet vårt. 

Ja, jeg vet at de store industriene har hovedskylda for klimakrisen, og at verdens ultrarike som lever på så klimaskadelig måte at det er til å gråte av, men jeg vet også at jeg selv har en relativt velstående og privilegert bakgrunn, som den nordmannen jeg er, og at en livsstil som den norske, som inkluderer kanskje nærmere hundre korte og lange utenlandsferier i løpet av livet, hyttebygging, mye flyreising, turer på cruiseship (dog jeg må si jeg er glad for å se at Hurtigruten jobber med å utvikle et nullutslippsskip), å eie flere kjøretøy, ekstremt mye oppussing av bolig (selvom boligen fra før av var helt fin), ekstremt høyt forbruk av elektronikk (for det er enklere og billigere å kjøpe nytt enn å reparere), mye utstyr og sportsgreier og ting hele tiden, avokado-smørbrød til frokost og lunsj, utrolig mye kasting av mat, og så innmari mye mer ... 

Ny pustepause.

Blir du overveldet? Jeg også. Jeg er bare en vanlig person, en litt nerdete illustratør som er opptatt av klima og rettferdighet. Det er ikke alltid så lett å vite hvor jeg bør sette grensene mine for ikke å føle jeg drukner i alt det her, men jeg prøver hele tiden å lære mer og utruste meg selv til å ta bærekraftige, gode valg og leve enklere. Jeg håper du vil gjøre det samme. Ikke bare for Casper sin skyld, men fordi det er det rette å gjøre.

- Randi

***

Illustrasjon: "Casper". Siden jeg er meg fikk jeg lyst til å illustrere dette blogginnlegget med en koselig liten illustrasjon av en mor eller tante eller storesøster som holder på med å sy ferdig et Blekkspruten Casper-kostyme til en liten jente. Hun har funnet på et gjør-det-selv-kostyme av beste sort. Blekksprutens hode ble formet i pappmasjé utenpå en stor ballong, de åtte armene er laget av fire gamle, hvite strømpebukser stappet fulle med stoffrester og bomull. I hendene holder jenta noen hønseegg - selvfølgelig hardkokte - som representerer eggene Casper gjerne vil legge.  For enkelhets skyld har noen av blekksprutarmene også små lommer der eggene kan oppbevares. 

Mens jeg tegnet funderte jeg på hvem sin idé dette kostyme var. Den lille jenta likte kanskje den hvite blekkspruten, men hun vet neppe så mye om gruvedrift på havbunnen. Kanskje lurer hun på hvorfor hun egentlig må holde egg i hendene, og synes akkurat den detaljen er litt sær.